Jareks blogg

Nå er veiene bare, og grøftekantene blir større og større for hver dag. Det blir mer og mer å lese i bikkjeposten for hver gang mamsen ”gir meg grøftekanten i flexi”. Vi er nok dessverre kommet til den tiden av året hvor flexilina blir hyppig brukt, fordi lysløypa er dårlig å gå i, og så er det jo sånn båndtvang. Nå må vi passe på å holde eierne våre i bånd.
Det er trist at vinteren er over og at det nå er mange måneder til det blir tur løs i marka igjen, men en trøst er jo at det ikke er så lenge til badesesongen starter. Starter og starter… jeg var og kjente på temperaturen en gang her i vinter, da mamsen lå inne med vond snute, og jeg lånte foreldrene hennes med på tur. Det var så mye snø den gang at det ikke var store svømmingen, men jeg ble da skikkelig våt.
Jeg fikk heldigvis ikke vannhale. Det hadde jeg en gang for mange år siden og det var skrekkelig vondt, og det meste var plagsomt. Ikke fikk jeg til å sitte, vanskelig var det å gå på do, og noen god liggestilling var det heller ikke så lett å finne.
Nå gleder jeg meg til sommeren, og mamsen er enig med meg at nå når snøen først skal forsvinne, kan det godt få lov til å gå litt fort.

Utålmodige labradorer må nok bare finne seg i å vente.
Søndagshilsen fra Jarek.

Hvor mye lengre er en sånn langfredag skal tro? Jeg synes denne dagen har gått ganske fort selv om det ikke har skjedd så mye her. Jeg har sloss med et bein som hele tiden ville unna labben min da jeg prøvde å fange det, og en stund fikk jeg det for meg at det levde. Ja, det virker som det levde, fordi det rørte litt på seg og snek seg unna da jeg la labben på det og lå helt i ro.

Været er fint, men ute begynner det å bli ganske skittent. Vinteren er visst snart over, og jeg tror at denne helga blir siste sjanse for turer i marka. Mamsen synes jeg begynner å få tendenser til ulydigheter når været er mildt og luktene begynner å komme frem.

Håper dere har en fin påske, alle sammen.

De siste dagene har mamsen vært veldig opptatt med oppussing. Ikke sånn oppussing med malerkost og vond lukt i huset, men oppussing via tastaturet. Resultatet kan dere se selv her på bloggen ved at den har fått litt nye farger og nytt toppbilde. Jeg synes det ble fint, og mamsen sa hun måtte oppgradere temaet (vet ikke hva det er, jeg), så da ordnet hun samtidig på utseende.

Nå er det snart påske! Jeg vet det fordi mamsen har funnet frem gule lys, og i går kveld var stua full av brennende telys og kubbelys. Det nærmer seg også vår, selv om det er full vinter ute. Men når mamsen går rundt og stiller klokkene før sengetid, ja så er det enten vår eller høst i anmarsj. Greit med sånn klokkestilling nå om våren, for det betyr middag en time tidligere.

Hva skal dere gjøre i påsken?

Apropos middag en tine tidligere… nå er det visst en time tidligere, så dere får ha det bra til så lenge.

Ja, det var hva mamsen kalte meg i går ettermiddag. Dere skjønner, jeg bare må fortelle dette, for det er litt snodig. Jeg vet ikke om dette har noe sammenheng med at jeg fortalte om mamsens snute i går, men i alle fall fikk min nese kjørt seg.

Mamsen lå og sløvet på sofaen, og jeg på gulvet rett nedenfor. Da jeg begynte å puste litt rart, trodde mamsen jeg drømte, og gjorde meg klar til bjeffing eller knurring. Da våknet jeg selv, og kom med et par små nys, før et gedigent nys så kraftig at jeg slo hodet både i gulvet og opp i bordet. «Neimen Jarek da», sa mamsen og klappet litt på meg og vi trodde det hele var over. Neida, det hadde akkurat så vidt begynt. Jeg nøs og nøs, så mamsen sa jeg måtte gå bort å legge meg i senga mi så jeg ikke skulle fortsette å slå hodet i de verste nysene.

Nysene gav meg ikke fred. Det var et eller annet som hele tiden irriterte oppi der, og dere mennesker vet hvordan det er når man har et nys på gang men som liksom ikke slipper ut. Sånn hadde jeg det mange ganger før det omsider kom. Mamsen kikket i nesa mi, men fant ikke noe gugg der, og etter 20-25 nys på rimelig kort tid, ble hun så smått bekymret. Hun sa at sånn jeg holder på, kan bli tungt for hjertet. Den beste forklaringen jeg hadde, var at «en tur i marka er det eneste som vil hjelpe, mamma!».

Sannelig, det virket. En stund senere dro vi i marka, for da nøs jeg ikke så veldig lengre. Mens jeg lå i snøen og rullet, kom til slutt det siste og største nyset, så snøføyka stod rundt hodet mitt. Etterpå ble alt bra. Jeg løp og koste meg, og ble noe upopulær rett før vi dro hjem. Jeg fant en stinkende delikatesse som jeg klarte å glefse i meg noen tugger av før mamsen kom og hanket tak i meg. Mamsen sa det rett og slett stinket ”mannskit” av meg, og samtidig sa hun det minte henne om Atena, fordi hun hadde en tendens til å spise den slags eller gni seg skikkelig inn med det.

Men ok, det var bare de første minuttene ånden min stinket, og jeg tror jeg har funnet en ny metode for å få meg en tur i marka. Skal prøve det ut i ettermiddag, men ikke si det til henne. Jeg skal prøve med et par nys, så kanskje det blir tur i marka igjen! :-)

Heisann her er jeg igjen. Det har vært stille her en stund nå, men det er fordi det har vært ganske rolig i livene til meg og mamsen den senere tid. I slutten av januar var på mamsen på sykehuset og opererte snuten sin, og har ikke følt seg i noe særlig form siden da. Så jeg har vært snill gutt, og vist henne at jeg fint kan slappe av sammen med henne, og bare være der for henne når hun har følt seg trist og langt nede.

Først trodde jeg vi skulle reise bort, fordi hun holdt på å la ting ned i sekken sin. Så stod hun veldig tidlig opp og jeg fikk frokost rundt sju-tiden, før hun gikk fra meg. Da følte jeg meg lurt, men gikk i stua og la meg. Pappaen hennes var innom et par ganger i løpet av dagen og luftet meg, og jeg skjønte noe var på gang. Jeg var egentlig ikke så interessert i tur, jeg ville bare hjem å vente på mamsen min. Utpå ettermiddagen kom hun endelig, og hadde bandasje på nesen. Hun sa jeg måtte være forsiktig fordi hun hadde vært og operert skjev snuteskillevegg (som jeg liker å kalle det), og jeg fikk knapt komme nær den. Den luktet veldig spennende, men jeg ble bare dyttet vekk hver gang jeg ville vaske henne i fjeset for å si jeg er glad i henne.

Mens mamsen gikk rundt med bandasjert snute, feber og var lett irritabel, fikk jeg allikevel fine kveldsturer i marka sammen med pappaen hennes. Jeg og pappaen hennes har ikke vært så mye på tur sammen, så det var koselig å bli kjent med han på denne måten. Jeg savnet mamsen i marka, men visste at hun var hjemme og ble frisk.

Nå begynner hun heldigvis og bli frisk tror jeg. Her om dagen da vi tok oss en seletur i nabolaget, viste jeg henne at jeg slett ikke hadde glemt gamle kunster, selv om det var en stund siden jeg hadde jobbet i sele. Flere seleturer har det blitt de siste dagene, så jeg tror hun kommer seg nå.

Som dere ser, det har ikke skjedd så veldig masse, selv om det allikevel har skjedd en del.

Skal skrive igjen snart – jeg lover!