Nå er det sannelig lenge siden jeg har gitt livstegn. For de som trodde jeg hadde gått i dvale; hunder går ikke i dvale :-) …og særlig ikke jeg. Jeg er høyst våken og med på det som skjer.

Det har skjedd en del siden sist jeg skrev noe, men det er sånn det skal være. Skal ikke nevne så mye egentlig, for mamma har jo fortalt litt. Alt gikk visst veldig tregt en stund, så det var en periode hun ikke skrev så mye hun heller.

Jeg har heldigvis fått mamsen min tilbake, og glad er jeg for det. Egentlig har hun vært her hele tiden, men liksom ikke helt tilstede. I forrige uke og helg hadde hun det veldig tungt, siden vi måtte si farvel med Atena. Da var liksom ikke mamma helt seg selv, og jeg prøvde å trøste henne så godt jeg kunne, men hun var bare lei seg.

Men så plutselig fant hun visst ut at jeg var til god trøst allikevel, så denne uka har vi gått masse turer hver dag, og jeg har vist henne at jeg er kjempeflink jeg også! Jeg merker også at Atena er borte, for jeg har plassen bak i bilen helt alene, og hun kommer jo ikke på besøk her mer. Blir nok rart neste gang foreldrene til mamsen min skal til syden og vi ikke skal ha Atena hos oss.

Men men, det er jo ikke første gang noen forsvinner ut av mitt liv. Det har jo skjedd noen ganger før. Første gang var da jeg flyttet fra min mamma og søsknene mine, og hjem til de som var forvertene mine. Så flyttet jeg fra dem og inn på kennelen på førerhundskolen, da jeg begynte i trening. Da jeg flyttet hit til Stamsund sammen med Eugenie, sa jeg farvel til de på førerhundskolen og treneren min. Mange har jeg sett igjen etterpå, men allikevel har jeg jo flyttet fra noen, og mange har forsvunnet ut av livet mitt. Så jeg er veldig glad for at jeg fremdeles har mamsen min.

Nei nå skal jeg avslutte for i dag. Jeg skal snart spise, og så skal jeg ta vare på mamma igjen, for hun har fått hodepine, og skal legge seg på sofaen. Da legger jeg meg nedenfor sofaen og passer på henne. Dessverre er sofaen så lav, at jeg ikke kommer meg under.