I dag har jeg vært sammen med mamma på sykehuset igjen. Det er bare kontroller hun er til hos øyelegen, så det går ganske fort. Vi kjørte sånn stor rullestoltaxi som forrige gang, men da vi kom til sykehuset ble jeg ekstra gira, for de hadde bygget helt om der. De har drevet og bygget der før, så jeg var kjent sånn det var under byggingen. I dag kom vi inn på en annen side av huset. Heldigvis fulgte drosjesjåføren oss inn til skranken, hvor jeg kjente igjen dama som pleide å sitte bak den forrige skranken.
Vi ble derfra fulgt videre til venterommet vi har pleid og være på før. Når vi blir fulgt en plass, gir mamma meg beskjed om å følge etter personen som viser oss vei. Jeg blir alt for utålmodig hvis mamma skal holde i armen til den som følger oss. Siden jeg må jobbe, lærer jeg samtidig hvor vi skal gå, sånn at jeg kan finne veien alene neste gang. Da mamma var ferdig hos øyelegen, fant jeg veien ut til skranken igjen. Jeg fikk masse ros og godbiter av mamma. Jeg blir så stolt når jeg ser hvor glad mamma blir for at vi finner frem og jeg gjør det riktig.

Nå har mamma nettopp klippet klørne mine. Hun var litt uheldig å klipte litt for langt på ei klo, men jeg kjente ingen ting. Hun hadde på noe greier som stopper blodet med en gang. Det har skjedd noen ganger før, men ikke mange. Allikevel stoler jeg på mamma når hun klipper klørne mine, og jeg vil bare at hun skal gjøre det. Når andre gjør det, liker jeg meg ikke og jeg klarer ikke stå helt rolig som når mamma klipper. Det er ikke bare fordi jeg ikke liker meg, men fordi det kiler, og da må jeg bare sparke litt. Er kilen særlig på høyre bakfot.