Moren til mamsen min kjøpte ny bil en gang før jul, men jeg har ikke likt den noe særlig, fordi den er så høy og skummel å hoppe opp i. Den har en sånn dum liten lem som felles ut når bakdøren åpnes, og denne stikker litt ut og jeg synes den gjør det vanskelig å beregne hoppet. Mamsen har derfor måttet løfte meg oppi og det er ikke bare bare, med en sprellende brun labrador som ikke liker å miste bakkekontakten. Det er bare halen min som skal til vers, nemlig! :-)

På korte turer har jeg den siste tiden fått sitte foran sammen med mamsen, men når vi skal til Leknes og sånt, så er jeg bak i bilen, hvor jeg har min egen seng.

I dag skulle vi en tur til Leknes, og bilen stod parkert med motoren avslått borte hos foreldrene til mamsen. Da hun hadde lukket opp bakdøra og koblet av meg båndet, hoppet jeg som en sprettball inn i bilen, fordi hun hadde med seg en bolle jeg trodde var til meg. Vet dere hva, jeg fikk den faktisk!!! Mamsen ble overrasket og roste meg masse, og så brøt hun av en bit så jeg fikk. Plutselig lyste det ”trene” i ansiktet hennes, så etter ganske mange hopp inn og ut av bilen, så var hele bollen borte. Vi var glade begge to. Jeg fordi jeg hadde fått bolle med sjokoladebiter og som smakte veldig nam nam, og mamsen fordi jeg fikk en positiv opplevelse av å hoppe inn i bilen uten å nøle eller slå meg.

Javisst, bare belønningen og troen på noe godt er god nok, så kan vi hvis vi vil – ikke sant?