Heisann her er jeg igjen. Det har vært stille her en stund nå, men det er fordi det har vært ganske rolig i livene til meg og mamsen den senere tid. I slutten av januar var på mamsen på sykehuset og opererte snuten sin, og har ikke følt seg i noe særlig form siden da. Så jeg har vært snill gutt, og vist henne at jeg fint kan slappe av sammen med henne, og bare være der for henne når hun har følt seg trist og langt nede.

Først trodde jeg vi skulle reise bort, fordi hun holdt på å la ting ned i sekken sin. Så stod hun veldig tidlig opp og jeg fikk frokost rundt sju-tiden, før hun gikk fra meg. Da følte jeg meg lurt, men gikk i stua og la meg. Pappaen hennes var innom et par ganger i løpet av dagen og luftet meg, og jeg skjønte noe var på gang. Jeg var egentlig ikke så interessert i tur, jeg ville bare hjem å vente på mamsen min. Utpå ettermiddagen kom hun endelig, og hadde bandasje på nesen. Hun sa jeg måtte være forsiktig fordi hun hadde vært og operert skjev snuteskillevegg (som jeg liker å kalle det), og jeg fikk knapt komme nær den. Den luktet veldig spennende, men jeg ble bare dyttet vekk hver gang jeg ville vaske henne i fjeset for å si jeg er glad i henne.

Mens mamsen gikk rundt med bandasjert snute, feber og var lett irritabel, fikk jeg allikevel fine kveldsturer i marka sammen med pappaen hennes. Jeg og pappaen hennes har ikke vært så mye på tur sammen, så det var koselig å bli kjent med han på denne måten. Jeg savnet mamsen i marka, men visste at hun var hjemme og ble frisk.

Nå begynner hun heldigvis og bli frisk tror jeg. Her om dagen da vi tok oss en seletur i nabolaget, viste jeg henne at jeg slett ikke hadde glemt gamle kunster, selv om det var en stund siden jeg hadde jobbet i sele. Flere seleturer har det blitt de siste dagene, så jeg tror hun kommer seg nå.

Som dere ser, det har ikke skjedd så veldig masse, selv om det allikevel har skjedd en del.

Skal skrive igjen snart – jeg lover!