Jareks blogg

De siste par dagene har jeg vært sammen med Eugenie i Oslo. Vi dro nedover på mandag, og kom hjem i går. (onsdag) Jeg var ikke sikker på hvor vi skulle, men visste bare at vi skulle fly. Men da vi kom ut av flyet på Gardermoen ble jeg veldig gira og glad.

Vi tok flytoget til Lysaker og kjørte i taxi til Førerhundskolen. Førerhundskolen er et av de stedene jeg bare elsker her i verden. Det er der jeg er født, og der jeg ble trent, så da jeg slapp inn i luftegården brukte jeg god tid å snuse rundt omkring. Der er noen nye lukter siden det stadig er nye hunder der, men mange gamle lukter som aldri blir borte, og som alltid har vært der.

Inne på førerhundskolen ble jeg kjempeglad for å treffe Tone og Doffen. Jeg og Doffen kjenner hverandre veldig godt, og har gjort en del ting sammen, og vi har vært og besøkt dem på Lillehammer flere ganger. (nå er det deres tur å komme til oss)

Mamma satt i møte hele tirsdagen, og da fikk jeg være sammen med en trener og hundene hennes. Hun trente litt med meg, fordi Eugenie synes det er litt slitsomt at jeg bjeffer og blir gira når jeg treffer andre hunder mens jeg jobber og som jeg ikke skal bry meg om. De ordnet det sånn at vi traff mange hunder på turen, så de fikk sett reaksjonen min.

Etterpå ble jeg kjempeglad for å få eieren min tilbake for jeg var redd hun hadde reist fra meg. Derfor passet jeg veldig godt på henne den ettermiddagen.

I går var det mer trening. Da gjorde vi det samme som på tirsdag, men nå var ikke Eugenie i møte, så da var det hun som skulle ha trening. :-)
Grunnen til at jeg bjeffer på andre hunder er fordi jeg er veldig usikker. Jeg gjør jobben min veldig bra, så derfor får jeg en reaksjon når jeg møter andre hunder, fordi jeg skal passe jobben og ikke minst Eugenie.
Eugenie fikk noen tips om hvordan hun skulle håndtere situasjonene, og turen gikk veldig bra. Vi traff noen hunder, men siden Eugenie ikke reagerte i det hele tatt, selv om jeg hadde lyst å bjeffe, så ombestemte jeg meg, og gikk bare forbi.

Det var et sted jeg ikke klarte å holde meg i skinnet. Vi gikk forbi en hage hvor det var mange hunder som bjeffet, og løp langs gjerdet, så da måtte jeg også bråke litt. Da fikk Eugenie flere tips fra treneren og det gikk bra å gå videre, selv om det fortsatt var et voldsomt leven innenfor gjerdet. De løp langs hele gjerdet og bjeffet på meg, men vi brydde oss ikke om dem.

Etter en lang tur med mange inntrykk, var jeg kjempesliten. Da var det godt at vi hadde god tid før vi skulle reise hjem, så jeg fikk gå opp på rommet vårt og sove.

Før vi reiste, fikk jeg være løs i hagen sammen med hundene som er på skolen nå for tiden. Det var litt morsomt å se hva de trente med, for sånn har jeg også gjort for mange år siden.
Hjemreisen gikk veldig bra, og det var ikke noe stress. Jeg var fortsatt ganske sliten, så jeg sov som en stein på flyet.
Da vi kom til Leknes traff vi en hund rett utenfor flyplassen. Vi hadde trent så mye tidligere på dagen, så det gikk veldig bra. Jeg gjorde ikke noe nummer av det, siden Eugenie hele tiden holdt seg rolig, selv om jeg fikk litt lang hals da vi gikk forbi.

Som du leser, er det ikke bare vi førerhunder som trenger trening, men brukerne våre også. Det hele er jo et samspill mellom oss, så derfor avhenger det mye av hvordan brukerne våre forholder seg.

Gjett hva jeg gjorde da jeg kom hjem?
Spiste mat, og sov!