Da har det vært august en stund, og jeg og mamsen har vært på den årlige førerhundsamlingen på Hurdal. I år var vi rekordmange, faktisk så mange som 42 hunder. Det gikk greit, men jeg ble ganske fort sliten, tilsynelatende i alle fall. Jeg kan jo ikke være ung bestandig og til høsten blir jeg 8 år, noe mamsen mener hun har begynt å merke på meg.

På Hurdal traff jeg mange kjente og også noen nye. Jeg fikk endelig møtt Tony, som har kommentert her en del sammen med Karianne. Først synes jeg han var litt skummel, for han hadde så lange føtter og var derfor ganske høy. Men så viste det seg at han bare var snill og slett ikke noe farlig :-)

Så ble jeg veldig glad for å se igjen Doffen. Han er bestevennen min, og Tone var kjempesnill å låne meg en god seng å ligge på. Hun pleier og ta med noe godt så jeg kan sove på, siden hun ikke reiser med fly og trenger ta slike hensyn så vi må med vår bagasje. Tone og mamsen fryktet det skulle bli som i fjor høst, at jeg krøp under senga og bare lot halen ligge på teppet, men slik ble det ikke. Senga, eller hva jeg nå skal kalle den, var så god at jeg kveilet meg sammen og sov som en stein på den.

«Du mamsen, jeg ønsker meg sånn seng jeg også! Du kan godt gi meg en sånn til bursdagen min, eller før…»

Jeg var faktisk ikke under senga i det hele tatt. Hvorfor skal jeg ligge under senga, når jeg har god seng selv? Sånn var det på Evenes også da mamsen hadde med biabedden min, da var jeg ikke en eneste gang under senga hennes, men sov godt i min egen.

Vi hadde det fint på Hurdal, og jeg synes det var litt rart at Annika var med oss. Mamsen er tante til Annika, og hun hadde lovet henne at hun skulle få være med i år, og det var litt rart da hun reiste sammen med oss og ikke sa «ha det» på flyplassen og dro hjem. Annika og Isabell var flinke og hjalp til masse under treningen. Ja, treningen synes jeg var litt kjedelig i år. I alle fall den biten hvor vi skulle løpe på tid. Både jeg og mamsen ble skuffet for de gjorde det annerledes i år, og da ble det kjedelig. Det var ikke bare jeg og mamsen som synes det, men andre synes heller ikke det ble så mye fart og spenning.

Jaja, så kom vi hjem da, og jeg gikk rett til sengs. Mandag var jeg klar igjen, og mamsen som synes jeg var så rolig på Hurdal, og delvis bekymret over at jeg var så rolig, fikk oppleve meg som gode gamle Jarek da vi kom hjem igjen. Jeg var litt lei på Hurdal i år, men her hjemme er det full fart igjen, og jeg er slett ikke i ferd med å bli gammel!

Her er et bilde fra da vi trente på ”passering av mat”. Det er slett ikke noe vanskelig, det er jo bare å gå godt uten om brødskivene hjelpetrenerne har lagt på bakken, og samtidig passe på at mamsen ikke tråkker i dem.

Jarek i sele, passering av mat

Ha det bra til så lenge, og særlig til dere vi traff på Hurdal, det var kjempekoselig!