Nesten et halvt år har gått siden det var noe liv her sist, så jeg tenkte det er på sin plass og avslutte bloggen på en ordentlige måte.

Jeg ble altså 10 år i slutten av oktober, og var da klar over at jeg ikke hadde så veldig lenge igjen i tjeneste. Utfordringene jobbmessig begynte å melde seg i desember, da jeg begynte å vegre meg for enkelte trapper. Dette ballet på seg, og i januar drev mamsen med noe papirarbeid som tydet på at pensjonisttilværelsen min nærmet seg. Mamsen tok det en stund veldig tungt, og jeg trøstet henne så godt jeg kunne.

For vel tre uker siden ble jeg pensjonist på heltid. Da mamsen reiste til Veiviseren og ble kjent med Xavier, flyttet jeg og senga mi inn til foreldrene hennes. I morgen er mamsen og Xavier ferdig med hjemmetreningen etter endt samtrening, og jeg blir med treneren nedover til Gardermoen hvor fôrvertene mine står og venter på meg.

Nå skal jeg bli rampegutt på heltid, og sette noen grå hår i fôrvertene mine. Heldigvis har jeg vært der 2-3 ganger etter at jeg flyttet til mamsen i august 2002, så det blir ikke helt fremmed for meg å komme dit. Jeg var jo der for nesten 2 år siden.

Jeg kunne sikkert ha sagt masse mer, men jeg skal ikke gjøre dette tyngre for mamsen enn hva det er.
Eugenie, tusen takk for at jeg fikk være førerhunden din i 8,5 år, og tusen takk for et godt samarbeid. Det er sannelig masse å tenke tilbake på, alt vi har opplevd sammen. Ingenting nevnt, og absolutt ingenting glemt!!
Du vet jeg får det fint i Horten, og jeg er sikker på at du får mange fine år sammen med din nye lille svarte venn. Du vet mamsen, du mister meg jo ikke helt, for jeg vil alltid være i hjertet ditt, og du kommer til å få oppdateringer om hvordan jeg har det.

Til dere som har fulgt meg på bloggen; Tusen takk for meg, og takk for følget.