Nå er det lenge siden jeg har fått slippe til her på bloggen, så nå synes jeg det var på tide, ikke sant?
Siden sist har jeg vært på Hurdal to ganger. For 3 uker siden var vi på førerhundsamling for førerhundbrukere fra hele landet. Det var 4 året vi deltok og jeg synes det er kjempemorsomt. Vi gjorde ganske mye morsomt. Jeg synes det var verst å vente på min tur, så da klarte jeg ikke tie still. Da måtte jeg bare bjeffe å bråke litt, og mamma hadde litt styr å holde meg igjen. Aller vanskeligst synes jeg det var da vi hadde en morsom konkurranse hvor det var om og gjøre for oss firbeinte og løpe så fort vi kunne. Da ble jeg holdt igjen mens mamma ble fulgt vekk fra meg. Da hylte og vrelte jeg så hun som holdt meg, hadde hendene fulle av hylende og sprellende labrador som bare ville løpe etter mammaen sin. Da mamma ropte og de slapp meg, løp jeg som et skudd. Vi gjorde ganske mye annet også, men det får bli til en annen gang å fortelle om.
I går kom vi hjem fra Hurdal igjen. Denne gang var det landsmøte i Norges Blindeforbund, og der var veldig mye folk. Vi delte rom med Tone og Doffen, som vi kjenner veldig godt og har delt rom med mange ganger før. Det var så mye folk, og trangt på møtesalen, så jeg og Doffen lå på rommet mens de andre satt i møte. I de største pausene, var vi ute og fikk hilse på de andre førerhundene. Det var også en annen brun labrador der, og det var morsomt.
Tone var snill og hadde med et teppe til meg, sånn at mamma skulle slippe å ha med så ”stor” bagasje. Det var kjempefint å ha teppe til halen min. :-) Tone tullet litt med det da mamma spurte om hun kunne ta med teppe til meg. Hun lurte litt på hva jeg skulle med teppe, jeg som alltid ligger under senga… De snakket om at det kunne jo være greit med et teppe til halen min, og slik ble det… i alle fall en stund. Bare se her:
Ikke nok med at jeg hadde eget teppe til halen min, men en av kveldene da vi hadde slokket lyset og gått til ro, begynte det å lyse av meg da jeg skulle finne en bedre stilling. Mamma hørtes ganske redd ut før det gikk opp for henne hva det kunne være. Det var sånn statisk elektrisitet, og siden det var helt mørkt, så mamma at det lyste av det. Tone mente det ikke var så rart, siden jeg hadde ligget på lading hele dagen, og at jeg dermed var ferdigladet. Mamma mente jeg minst måtte være overladet, for at det gnistrer av meg, hadde hun aldri sett før.
Til tross for lange dager på rommet, hadde vi det fint Doffen og jeg. Om kveldene tok vi oss en pinne, for mamma hadde med små tyggepinner til oss. Litt dumt å si ”hadet” til romkameraten min i går, men mamma sa det bare er 2 uker til vi sees igjen.
Da vi reiste hjem hadde vi følge av blant annet Elisabet og Faber. Jeg og Faber la oss under hvert vårt sete i flyet mens ”mødrene” våre satt og pratet. Den siste tiden har visst mamma fått flyskrekk og liker ikke å fly, så da vi akkurat hadde lettet og flyvertinnen begynte å prate, alt for tidlig etter mammas mening, hørte jeg henne si til Elisabet at; ”nå prøver de sikkert å bortforklare en teknisk feil”. Jeg sov, så jeg visste ikke ordet av det før vi var i Bodø.
Hjemme ventet matskålen på meg, og etter to timers søvn (eller er det lading) var jeg i full vigør igjen, men denne gangen lyste det ikke av meg.
“Hadet på badet” til så lenge….
(badene på Hurdal har varmekabler i gulvet, så der var så godt å ligge)
Innlegg