Jareks blogg

Nesten et halvt år har gått siden det var noe liv her sist, så jeg tenkte det er på sin plass og avslutte bloggen på en ordentlige måte.

Jeg ble altså 10 år i slutten av oktober, og var da klar over at jeg ikke hadde så veldig lenge igjen i tjeneste. Utfordringene jobbmessig begynte å melde seg i desember, da jeg begynte å vegre meg for enkelte trapper. Dette ballet på seg, og i januar drev mamsen med noe papirarbeid som tydet på at pensjonisttilværelsen min nærmet seg. Mamsen tok det en stund veldig tungt, og jeg trøstet henne så godt jeg kunne.

For vel tre uker siden ble jeg pensjonist på heltid. Da mamsen reiste til Veiviseren og ble kjent med Xavier, flyttet jeg og senga mi inn til foreldrene hennes. I morgen er mamsen og Xavier ferdig med hjemmetreningen etter endt samtrening, og jeg blir med treneren nedover til Gardermoen hvor fôrvertene mine står og venter på meg.

Nå skal jeg bli rampegutt på heltid, og sette noen grå hår i fôrvertene mine. Heldigvis har jeg vært der 2-3 ganger etter at jeg flyttet til mamsen i august 2002, så det blir ikke helt fremmed for meg å komme dit. Jeg var jo der for nesten 2 år siden.

Jeg kunne sikkert ha sagt masse mer, men jeg skal ikke gjøre dette tyngre for mamsen enn hva det er.
Eugenie, tusen takk for at jeg fikk være førerhunden din i 8,5 år, og tusen takk for et godt samarbeid. Det er sannelig masse å tenke tilbake på, alt vi har opplevd sammen. Ingenting nevnt, og absolutt ingenting glemt!!
Du vet jeg får det fint i Horten, og jeg er sikker på at du får mange fine år sammen med din nye lille svarte venn. Du vet mamsen, du mister meg jo ikke helt, for jeg vil alltid være i hjertet ditt, og du kommer til å få oppdateringer om hvordan jeg har det.

Til dere som har fulgt meg på bloggen; Tusen takk for meg, og takk for følget.

Jeg har hatt en kjempefin dag!
Blitt bortskjemt etter alle kunstens regler, i alle fall nesten :-)

Hun inviterte meg faktisk opp i senga en tur da jeg sa «god morgen». Jeg plasserte meg sånn at hun ikke fikk til å røre armene sine, og så nådde snuten min akkurat frem til haka så jeg kunne gi henne en suss (eller 5) uten at hun fikk dyttet meg vekk. Vel, senger og andre møbler er jo egentlig forbudte områder, så jeg ble ikke liggende lenge før jeg hoppet ned igjen og sa det var på tide med frokost.

Etter en snartur i hagen, og en kjapp frokost, var hun i skapet og fant frem det hun liksom har prøvd å holde hemmelig et par dager. Nemlig en pakke kokosboller!!! Hun mente det måtte bli sånn, siden det står ”klin kokos” på pakken :-)

Etter litt hvile, ble det tur. Det har blåst ganske friskt i dag, så en tur opp på Halsan, hvor vinden kom fra alle kanter på en gang, var herlig! Jeg løp masse frem og tilbake, men ble tatt i bånd like før mamsen mistenkte vinden å fare av med meg.

Da vi kom hjem, vanket det sannelig enda en kokosbolle og en liten bit tørrfisk.

Jeg vet så absolutt at det er noe godt på gang, og jeg venter så fort jeg kan!

Utålmodig som jeg er, takker jeg allikevel pent…
(samtidig som jeg tenker; «nei men så kjapp deg nå litt da»)

Etter en middagslur, litt TV-titting og en haug med kos, fikk jeg en tredje kokosbolle. Den gikk ikke noe saktere ned enn de to forrige, og jeg lå lenge og smattet og kjente på smaken i munnen. Deretter tok vi oss en gigantisk dusj.

Det har seg nemlig slik at mamsen har fått dilla på å gå ut i drittværet. Jo styggere vær, jo mer fornøyd mams. Vi fikk naboen med oss som ledsager, slik at jeg kunne få lese bikkjeposten uten å ofre mamsen en tanke på hva ledsaging angår. (men godbitene hennes er jeg veldig interessert i)
Det regnet vannrett og vel så det, og til tider blåste det så kraftig at de tobeinte hadde problemer med balansen. Mamsen sier at hadde det ikke vært for hennes gode og solide regntøy, og en Jarek som tørker lynraskt, hadde vi sikkert holdt oss inne.

Med hodet fult av informasjon fra nabolagets bikkjer, unger som har gått halloween og alt mulig annet, var det godt å komme inn å fortsette på gnavlers-beinet fra i går.

Det er jammen flott å ha bursdag!
Selen har hengt på knaggen sin i hele dag, og jeg har vært 110% hund!
Men, i morgen venter hverdagen med nye oppdrag, og til de som spør om min alder, kan mamsen svare at «han er 10 år».

Livet er herlig!

PS! Jeg fikk sannelig den siste kokosbollen i pakken også :-)

Siden det i kveld er lørdag og en bedre dag for feiring enn søndager, så tyvstarter vi i kveld. Nå koser jeg meg med et griseøre, og et gnavlers-bein ligger og venter. I skapet har mamsen noe spennende som jeg ikke har fått se enda, men som lukter veldig godt. Det får jeg ikke før selve dagen min i morgen, og jeg venter i spenning.

Ellers er det ganske rolig her hos oss for tiden. Mamsen plages med venstre (bak)fot og er til tider litt halt. I kveld klynker hun litt over smerter, men har tatt et par tabletter i håp om bedring. Hun har visst betennelse i noe senefester og muskler i hælen, og så var det et eller annet med beinhinnen. Nei, jeg er ikke så helt inne på sånne greier, men jeg vet utmerket hvordan bein skal gnages. :-) Jeg følger henne jevnlig til fysioterapeut, men vi vet at dette er noe som kan ta tid.

Ser ikke ut så det blir noe kveldstur med lesing av bikkjeposten i kveld, så jeg får bare fortsette gnagingen og vente på morgendagen.

I dag var det tid for årskontrollen min, hvor jeg fikk vaksine og ble vurdert med tanke på om jeg er frisk nok til enda og være førerhund. Mamsen hadde med seg et eget skjema som veterinæren fylte ut, og som skal sendes til førerhundskolen. NAV vil hvite om jeg fortsatt er i helsemessig stand til og være førerhund, eller om jeg bør gå ut av tjeneste.

Skjemaet er sånn at mamsen skal på den ene siden svare på noen spørsmål og komme med sin vurdering. Dette måtte hun gjøre før hun kom til veterinæren, sånn at veterinæren kom med sin vurdering på andre siden av arket.
Mamsen skrev at hun var usikker på om jeg begynte å få tendenser til stive skuldre når jeg har gått en stund, men skrev også at hun var usikker på om det stemte eller om det bare var noe hun trodde med tanke på alderen min.
Veterinæren strakte og bøyde alle tenkelige ledd, og jeg hadde ikke vondt noen steder. Hun sa jeg kjentes myk og fin ut, og så ikke ut til å være så gammel som jeg faktisk er.

Denne kontrollen var i grunn gode nyheter for oss begge, for da vet både jeg og mamsen at jeg fint kan gjøre jobben min i vinter, dersom ikke noe plutselig skulle skje. Jeg vet at mamsen også skrev på skjemaet at hun tenker å ta meg ut av tjeneste til våren, så jeg får en god pensjonist tilværelse.

Ellers var det som vanlig like morsomt å komme til veterinæren, og de sier jeg er en smule barnslig. Men ingenting er vel bedre enn en barnslig og glad labrador på snart 10 år? Vil heller være det enn en molefonken herre som er sliten av jobben sin.

Frisk som en fisk bykser jeg av gårde og kommer plutselig tilbake.

Lenge siden jeg har vært innom her. Skal jeg skylde på den dårlige sommeren?
Når jeg spør, sier mamsen at sommeren allerede har vært her, og den eneste grunnen til at jeg tror henne, er at vi har gjort sånne ting vi bare gjør når det er sommer:
Det har ikke vært sommervær, men vi har vært på ettertreningen på Evenes.
Det har vært lyst om nettene.
Vi har vært alt for lenge oppe, og sovet alt for lenge om dagene.
Vi har vært på stor førerhundsamling på Hurdal, og vi har tatt livet ganske med ro.

Men vet dere hva? …Jeg har bare badet EN gang i sommer!! Er det da rart jeg begynner å lure?

Jeg har blitt kjent med en del nye førerhunder, noen på Evenes og noen nye på Hurdal. Brukerne var de samme, men hundene var altså nye. Hmm. Til neste år er det kanskje mamsen som stiller opp på sånne arrangementer med ny ledsager. Huff, liker ikke å tenke på det, så jeg forter meg å fortelle at jeg vet at høsten er på vei, fordi det har begynt å bli gult i skogen, og jeg har vært løs i lysløypa for første gang på evigheter. Det litt merkelige oppi det hele, er at det nå nesten er varmere enn hva det var i sommer, så ikke rart jeg blir litt forvirra.

Skal ikke si så mye mer akkurat nå enn at det var herlig å løpe løs igjen, og det er sannelig bare halvannen måne til jeg blir 10 år. Vi har litt vanskelig for å tro det.

Kommer plutselig tilbake…